Å hvile

De siste dagene og ukene har livet butta litt i mot, og jeg har vært sliten. Da blir jeg minnet på hvor viktig det er å hvile for å komme oss gjennom hverdagene.

Jeg har en sykdom som gjør at jeg MÅ passe på å hvile, helst hver dag. Det trenger ikke bety at jeg sover, men at jeg lager meg noen pauser både mentalt og fysisk. I dagens vers, i bildet, ser vi at Jesus lover oss hvile. Det betyr ikke problemfrie dager, eller et liv uten strev, eller at vi alltid føler oss opplagt og uthvilt. Men det betyr at vi kan få en pause, et hvileskjær. Små øyeblikk der vi kan få lov å sette oss ned hos Jesu, hvile ved Hans føtter og spør Ham om hjelp for dagen. Jeg siterer ofte for meg selv en strofe fra sangen "Stor er din trofasthet", skrevet av Thomas Chisolm. Han har basert refrenget på vers i Klagesangene kapittel 3 vers 22 og 23. Strofen jeg henter fram når jeg ikke vet hva jeg skal be om, er "Styrke for dagen og håp for i morgen". Det er kort oppsummert hva jeg trenger å be om hver dag.

Og så tilbyr Jesus oss at vi kan få komme til Han, få hvile, en pust i bakken, før vi går videre. Dette hviler jeg i, uansett hvor strevsomme dagene kan være, og hvor lite jeg føler jeg har styrke til. Jesus vil gi meg hvile. Fred i stormen, pust i bakken, pause fra bekymringer og strev, hvile midt i kaos. For en gave vi har fått som kan få det"

Mamma´n til Jesus

Jeg har noen ganger lurt på hvordan det var å være mamma´n til Jesus. I Bibelen står det at han levde hele livet sitt uten synd.  Hvordan i alle dager var det å ha en sønn som gikk gjennom tenårene uten å gjøre noe galt? For en drøm!!😉  Når vi leser evangeliene går det fort for oss å gå fra Jesu fødsel til korsfestelsen og oppstandelsen, det er bare noen kapittel. Men for dem var det et halvt liv. Ca 30 år. Maria visste jo og gjemte i hjertet sitt alt som skjedde da Jesus ble født. Men hvordan var årene etterpå? Når begynte hun å ane det store kallet som lå over livet til Jesus? Allerede da han var 12 år ble han igjen i tempelet med de skriftlærde. I Lukasevangeliet kapittel to står om at Jesus i oppveksten ble fylt av visdom og at Guds velbehag var over ham. Hva snakket de om i familien alle disse årene? Hva opplevde Maria de 30 årene som gjorde henne klar for det Jesus gikk gjennom da Han hang på korset? Det står at hun var der. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det må ha vært å se sin egen sønn pint til døde. Eller å få vite at han sto opp fra de døde, for den saks skyld.

Men jeg tror Maria visste, allerede før Jesus begynte sin offentlige gjerning.  Han må vel gradvis ha vokst inn i kallet sitt? I Johannesevangeliet står det i kapittel en om hvordan Jesus kaller disiplene sine, og så drar de i bryllup. Og det er her jeg blir så fasinert av Maria. De fleste kjenner historien om at det var for lite vin i bryllupet, og Jesus gjorde vann om til vin. Men det som fasinerer meg ser vi i kapittel to, vers 3-5. Maria sier til Jesus at det ikke er mer vin igjen, og Jesus svarer at Han ikke kan gjøre noe med det, for Hans time ikke er kommet ennå. Jeg kan se for meg hvordan hun svarer "ja, ja ja... Kom igjen nå, slutt å tull, du ER klar" (Dette står IKKE i Bibelen, det er min fantasi) Så ser vi at hun i vers 5 sier til tjenerne at de skal gjøre som Jesus befaler. Dette er rett etter at Jesus har sagt at Han ikke kan gjøre noe med problemet. Er ikke det en typisk mamma? Hun vet hva som bor i Jesus, og hun vet at dette kan han ordne opp i. Er det ikke litt morsom at Maria må dytte litt i Jesus for å få Ham i gang? Kanskje de har snakket sammen og bedt sammen, om at Han må få den styrken Han trenger når Han skal i gang med sitt kall? Kanskje Jesus har sagt at Han gruer seg, fordi det vil innebære lidelse. Hun har helt sikkert lovet Ham at hun skal gå med gjennom alt, slik en mamma gjør når barna skal inn i store utfordringer. Hun står last og brast med Jesus gjennom hele Hans gjerning, og har nok tilbrakt mange timer i inderlig bønn for sønnen sin.

Det er godt å få hvile i at Jesus var helt menneske, og kjenner til alle sider av våre liv. Inkludert det å ha en mamma som maser litt innimellom.🙂

 

Da snudde Jesus seg og så på ham.

Når jeg skriver dette er påskefeiringen 2021 akkurat over. Dette er den største feiringen i den kristne kirken, og det vi baserer hele vår tro på. Jesus så gjennom tid og evighet, levde et liv som var uklanderlig for Gud, og sonet dermed for alle våre feiltrinn. Det gjør at vi kan komme fram for en hellig Gud med stor frimodighet, som barn til en kjærlig far.

Naturlig nok leser vi mye om hva som skjedde med Jesus gjennom påskedagene, det er fantastisk at historien som vi har hørt så mange ganger, blir stadig levende og ny. En liten detalj jeg har stoppet opp for, er noe som står i Lukasevangeliet, kapittel 22 og vers 61-62. Forhistorien for dette verset er at Jesus har fortalt disiplene hva som kommer til å skje. Han har blant annet fortalt Peter at Peter kommer til å fornekte Jesus 3 ganger i løpet av en natt. Å fornekte betyr her at Peter vil nekte for at han kjenner Jesus. Peter har vært disippel (etterfølger)av Jesus i flere år, og har vært skråsikker på at han aldri kommer til å svikte. Jesus får selvsagt rett, Peter blir skremt av alt som skjer og nekter 3 ganger for at han kjenner Jesus. Men bare ett sted, her i Lukasevangeliet, står det at Jesus (Herren) snudde seg og så på Peter i samme øyeblikk som Peter forsto hva han hadde gjort.

Jeg trodde lenge at Jesus så på Peter med skuffelse i blikket, fordi Peter hadde sviktet. Men Jesus visste jo at dette kom til å skje. Og Jesus visste også hva som kom til å skje, at Peter kom til å bli et av de mest uredde vitnene for evangeliet. Og Jesus er en representant for Gud, som elsker med en evig og uforanderlig kjærlighet. Og jeg tror det var det Peter så i Jesu´ blikk - kjærligheten som aldri forandrer seg og ikke lar seg rokke. I møte med den kjærligheten gikk Peter ut og gråt bittert, fordi hans eget svik ble så stort.

Tenk å få møte uendelig kjærlighet, et blikk som tilgir alt og elsker gjennom alt. Selv i møte med våre feil og svakheter rokkes aldri den kjærligheten. Tenk å hvile i det!

Å bli sett

Vi trenger øyenkontakt. Helt fra vi er nyfødte søker vi til andres blikk for å forme vår egen identitet. Vi blir formet av hva slags blikk vi blir møtt med. Hvis vi får trygghet og godhet i blikket, blir vi trygge. Hvis vi får sinne, frustrasjon osv i blikket, blir vi utrygge. 

Jeg har tenkt mye på hva slags blikk som møtte Adam første gang han åpnet øynene. I 1. Mosebok kapittel 2 og vers 7 står det at Gud bøyde seg ned til jorden, formet det første mennesket og blåste livspust i nesen på det. Tenk så nær Gud var da! Hva slags blikk tror du Adam så inn i da han åpnet øynene? Hva slags blikk ble han møtt med?

Gud er uforanderlig, og elsker fullkomment. Mennesket var høydepunktet i hans skaperverk. Jeg tror Adam så inn i øyne som formidlet godhet og uendelig kjærlighet. Tenk å få hvile i det blikket!